Klar til å begi meg ut i verda

Kofferten og baggen er pakket og klare. Som min søte Henriette skildret så fint i et av sine innlegg før hun reiste til Amerika "tenk at nå er det en natt som skiller meg fra mitt utvekslingsår." eller noe i den duren. Én natt. Om ikke lenge sitter jeg på flyet, hører den sterke motoren starter og flyet er klar til take-off. Én natt. Ikke meningen å bli så utrolig poetisk og klissete, men det er faktisk ganske rart å tenke på. Nå sitter jeg på mitt rene rom, som jeg nettopp støvsuget, vasket og ryddet, og ser rundt meg et sted som betyr mye for meg, som blir borte for meg et år. Det er jo bare et rom, men akkurat nå tenker jeg på rommet mitt med alt som fyller det for meg, vennene mine og familien min. Jeg har valgt dette helt selv og jeg er virkelig glad for at jeg gjorde det, men det blir nok tøft til tider.

I går snakket jeg med min hostmom igjen, denne gangen over telefon. Jeg vet jeg ikke er dårlig i engelsk, men for en samtale da, jeg tror jeg aldri har slitt sånn med engelsken i hele mitt liv. Jeg snublet i annenhvert ord, glemte et og annet om gramatikk og prøvde å slå ann noen av mine mindre morsomme spøker. Hun lo heldigvis med, så da jeg la på røret, skalv jeg ikke lenger. Håper det ikke var så ille som jeg husker, det kunne vel gått dårligere. Dessuten har jeg et år på å vise dem at jeg faktisk kan snakke engelsk. DETTE BLIR GØY!

Da gjenstår det vel bare å si på gjensyn!

Maren.